For noen dager siden hadde jeg problemer med å laste opp bilder her inne, men nå ser heldigvis alt ut til å være i orden igjen.

(Klikk på bildet for å se det i større format.)

Vurdert til: av 728 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sist lørdag kom jeg over en liten flokk med sangsvaner. Uheldigvis måtte jeg ta bildene i motlys.  Ved neste korsvei skal jeg forsøke å kave meg gjennom snømassene på den andre siden av elva. Jeg skulle så gjerne ha fått noen bilder av dem i enklere lysforhold.

(Klikk på bildene for å se dem i større format.)

Vurdert til: av 440 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På en av skogsturene mine i høst oppdaget jeg disse små, røde "putene". Slike har jeg aldri lagt merke til før. Ikke vet jeg hva det egentlig er, og ikke vet jeg om det er mose eller lav de vokser på. Men fine var de i hvert fall der de lyste opp mellom mose og barnåler!

Jeg setter min lit til at noen av dere kan fortelle mer om disse artige vekstene.

Erta-Berta var rask på labben og kunne fortelle at dette er en sekksporesopp. På en av linkene hun sendte fant jeg denne informasjonen:

"Blomsterlav  (Sekksporesopp - Ascomycetes)

Det kan se ut som om laven har fått "sopp". Men laven ER sopp, dog i symbiose med en alge. Det røde på toppen er fruktlegemene til soppen. Herfra sendes det ut sporer som kan slå seg sammen med nye alger og danne nye sopper. "

Tusen takk skal du ha EB!!

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vurdert til: av 16 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For meg spiller det ikke særlig stor rolle om været ikke er helt strålende. Jeg tar med meg kameraet ut på tur likevel. Stemningen i bildene blir jo en helt annen på slike dager.

Forrige dagen ble jeg med Monica ut til Hvervenbukta hvor vi lot Maja (valpen hennes, som dere har hilst på tidligere) få en lang og god tur. Det var mange flotte motiver å se, men de fleste av dem "fortjente" sol. Derfor er det ikke utenkelig at jeg tar turen tilbake i dag nå som været er strålende. Her er i hvert fall noe av det jeg festet til brikken den dagen.

Det var ikke vanskelig å se regnbygene der ute på fjorden.

Vindstille var det også… og stille blant endene.

Der inne over Oslo åpnet himmelens sluser seg igjen….

… og det kom raskt nærmere i vår retning.

Dermed valgte vi å avslutte turen for denne gangen. Kanskje viser jeg dere flere og mer solfylte bilder herfra etter hvert.

Nyt finværet dere som har det, og til dere som ikke har det samme strålende solskinnet… Hold ut, over skyene er himmelen alltid blå ).

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På tirsdag lovet meteorologene oss at vi skulle få litt fint vær på formiddagen onsdag. Endelig – etter alt gråværet vi har hatt! Derfor sto jeg opp i otta for å få benyttet timene med lys, og fortsatt hang litt av morgenrøden igjen på himmelen da jeg la i vei.

Sola hadde ennå ikke nådd over åskammen da jeg kom fram til Nøklevann som lå der med ganske så speilblank men usikker is. Jeg oppdaget etter hvert mye spennende i denne isen. Dette innlegget kommer til å bli langt nok som det er, så isbildene får jeg legge inn ved en senere anledning. En liten smakebit skal dere imidlertid få.

Mens jeg gikk der og ventet på de første solstrålene lette jeg etter noen fine "former". Selv liker jeg buene i dette bildet.

Så lyst og pent og fargerikt det blir med en gang solen titter fram. Kontrastene blir så flotte og dere vil etter hvert se at himmelen stedvis gjorde isen knallblå.

På denne turen trente jeg på både dette og hint. Derfor ble det også utrolig mange bilder. En av de tingene jeg ville teste ut var effekten av stående eller liggende bilder. De lærde hevder nemlig at stående bilder blir dramatiske, mens liggende bilder blir mer rolige. Etter å ha fotografert mange ulike motiver på begge måter, kan jeg bekrefte at effekten blir akkurat slik.

Det er så mye man legger merke til når man går slik og titter. Blant annet stusset jeg over at innenfor et lite område var det utrolig mye edelgran som vokste opp. Jeg funderte på hvor i all verden de kom fra. Da jeg utpå dagen tittet opp på disse trærne dere ser stammen på her, så var de også edelgraner. Noen må ha plantet dem for mange, mange år siden, og nå har de altså spredd seg.

Men nå må jeg vise dere den blå isen! Jeg så at solen hadde nådd fram rett rundt den odden jeg sto på, og ble helt betatt da jeg så fargene.  (Jeg må med en gang si at jeg IKKE har justert på fargene her!!)

Inne i vik envar det et bølgende hav av siv.  Den blå isen skapte en nydelig kontrast til alt dette mer eller mindre gyllengule.

Små tuer av tørre strå ble til og med vakre i dette lyset og gjenskinnet fra himmelen.

Kanskje enda triveligere var det å se de grønne stråene mot vann og is. De minnet meg på at det går mot varmere og lysere tider. Men før så skjer er vi lovet snø! Om ikke annet så blir det en forandring i forhold til den grønne vinteren vi hittil har hatt.

Litt inne på odden var det massevis av kjempestore og mosegrodde steiner. Også de ledet tankene mot en kommende vår og sommer. 

Etter uker med tåke og gråvær, er det så godt å se farger igjen. Små visne løv blir som strålende fargeklatter i en ellers litt tung og fargeløs omgivelse.

Fastfrosset i isen lyser de også opp.

Det var ikke lenge solen beæret oss med sitt selskap. Først dekket et lett skydekke himmelen, men ikke lenge etter ble det helt overskyet. Heldigvis var det imidlertid ennå en stund lyst nok til å fotografere.

Nå var det helt vindstille også, så hengebjerken fikk anledning til å beundre seg selv i den speilblanke vannflaten.

Jeg beveget meg etter hvert tilbake til den andre siden av odden igjen, og på veien kom jeg over disse soppene…. Kan jo ikke ha et innlegg uten sopper, eller hva?

Grunnen til at jeg gikk tilbake var disse røttene som delvis lå over bakken. Jeg synes de lager slikt et flott mønster. En gang senere i vinter håper jeg å kunne fotografere dem med ørlite nysnø på. Tror skyggeeffekten vil bli lekker.

Nå var jeg ikke lenger alene på odden. Jeg kom i prat med flere hyggelige folk, og selv om denne krabaten ser litt skummel ut, så er hun både harmløs og snill. Hun likte bare ikke at jeg siktet på henne med kameraet.

Noen hadde også gitt fuglene mat, og det var riktig så koselig å høre dem kvitre og se hvor ivrige de flakset rundt i buskene.

En stor kråke stirret litt skeptisk på oss før han fant ut at det var bedre å komme seg unna til et roligere sted.

Så var det isen! Jeg ble virkelig fascinert av alt som var å finne i og under den. Se bare på denne furukvisten som har frosset fast.

 Like flott var det å se furunålene i kontrast mot mønsteret i isen.

Steinene og sivet under isen blir også et spennende motiv.

Men det som fascinerte meg aller mest var luftboblene!! Disse vil dere altså få se mer av ved en senere anledning ).

Etter hvert begynte jeg å bli relativ kald, og fant ut at det nok var best å finne stien og begi seg hjemover.

Ved enden av Nøklevann var det ikke mye igjen av isen jeg fotograferte på julaften formiddag. I stedet var vannføringen ganske stor etter at også mye av isen på vannet var i ferd med å smelte.

Kald som jeg var, lokket kafeen på Rustadsaga med sin varme sjokolade og nypåsmurte rundstykker. Du verden så godt det smakte etter timer i skogen og ved vannet!

Da jeg omsider kom meg ned til parkeringsplassen begynte mørke skyer å trekke innover og jeg kom meg akkurat hjem igjen til en god og varm leilighet før det begynte å snø.

Snøen ligger fortsatt, og jeg har vært ute en tur på formiddagen i dag for å forevige noen vintermotiver. Litt av dette får dere sikkert også se etter hvert.

Ha en riktig god helg ).

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Se tillegg til den opprinnelige teksten lenger ned!

I går hadde vi et nydelig vær. Selv om jeg ikke hadde mye tid til rådighet, måtte jeg ha litt frisk luft og tok selvsagt med foroapparatet.  Siden jeg i utgangspunktet ikke hadde noe mål og mening med denne turen, bestemte jeg meg ganske enkelt å greit for å fotografere alle hundene jeg møtte. Tenkte meg en overskrift noe i retning av: "Hvor mange hunder har du møtt i dag?" Som sagt så gjort.

Den første hunden møtte jeg allerede på parkeringsplassen. Han hadde vært på tur med "bestemor" og "bestefar".

I stedet for å følge skogsveien inn mot Rustadsaga, valgte jeg å gå nedover mot Skraperudtjernet for så å kunne gå videre innover i skogen derfra. Men den gang ei, for se bare her:

Midt i denne "innsjøen" fortsetter veien. Jeg kom meg rett og slett ikke videre uten vadere! Fra her jeg nå sto, hadde jeg sola nesten rett i ryggen. Og rett bak meg lå altså Skraperudtjernet badet i motlys.

Se hvor fint det glitrer!

Etter at jeg første gang så Turbotates vakre himmelbilder, der solstrålene skyter som piler ned gjennom skydekket, har jeg forsøkt å finne slike stråler. Dette er første gang jeg har sett noe i nærheten av tilsvarende. Husk, det var ingen dis denne dagen! Selvsagt kan bildet på ingen måte måle seg med hennes, men siden det nå en gang er mitt aller første "strålebilde", så må jeg nesten ta det med .

På høyre side av vannet så jeg en annen liten skogsvei og bestemte meg for å se hvor den endte opp. Rett nedenfor fjellet, helt nede ved vannkanten kan du se den.

Her møtte jeg hund nummer to, en glad og fornøyd herremann som var med "mor" på tur.

Men det var ikke bare en hund jeg møtte her. Omtrent på samme sted, men på tilbakeveien, så jeg denne sneglen som bar hele huset sitt på ryggen. Egentlig var dette det siste bildet jeg tok i går. Jeg ville så gjerne fotografere den fra siden også, og la meg ned så lang jeg var midt i veien. Da selvsagt (!!) måtte kameraet gå tomt for batteri. Tenk så flott det ville ha vært å se ham fra siden med hodet høyt hevet og følehornene stolt løftet. Vi får heller nøye oss med å se det for oss med vårt indre øye.

Som jeg gikk videre langs veien og tittet ut over vannet, oppdaget jeg et bitte lite "kunstverk" der ute. Mange klare farger er det ikke akkurat i naturen nå om dagen, så dette lille bladet var virkelig et blikkfang i alt det blå.

Et annet lite naturens kunstverk er dette siste bladet på en ellers så bar kvist.

Mer "kunst" kommer det, men først må jeg vise dere at det ikke bare var bekken som hadde stor vannføring. I tjernet var det vrikelig høyvann. Se bare hvordan trærne, som før sto på tørt land, nå har blitt en del av det våte element.

Løvetann, gress og kløver har også blitt satt under vann.

Men tilbake til naturens kunstverk. Hva med knall blått vann ispedd høstens farger? ….

….. Eller en tråd som har viklet seg fast i en kvist?

Selv om løvet for lengst har falt av denne bjerka, så er den da likevel vakker i all sin nakenhet også?!?

Ja, ja, tenkte jeg etter hvert litt skuffet - det ble ikke akkurat mange hunder jeg møtte på turen min. Men der tok jeg skammelig feil. Jeg møtte så absolutt fler, og det ble et møte spekket med livsglede, lek, fart og mye annet. Så følg med, følg med – Del 2 av dette innlegget kommer om et par dager. Jeg er sikker på at spesielt Minimor vil fryde seg ;o).

Tillegg:

Monica Eck har i en kommentar fortalt litt lokal-historie knyttet til Skraperudtjernet. Siden ikke alle leser kommentarene, har jeg fått lov av Monica til å kopiere hennes historie opp hit i innlegget. Tusen takk til deg Monica!!

Litt morsomt at du tok turen til Rustad og Skraperudtjernet som jeg besøkte mye i min oppvekst. Alle som bodde i området husker sikkert historien om "Pål i hølet" som bodde ved Skraperudtjernet. Jeg husker godt den gamle mannen med sekk på ryggen. Her er litt om historien:

I dette området lå sannsynligvis middelaldergården Skraperud. Den ene av de to Holet-plassene gikk under navnet Gjestebudshullet (Skullerudhullet)

«Pål i Hølet», het egentlig Paul Magnus Pedersen. Mange husker han som en gammel og skremmende eneboer i det etterhvert så nedslitte huset. Paul var 3. eldst i en søskenflokk på ni som vokste opp på plassen Hullet som de flyttet til i 1910. Paul var født 10.03.09 og hadde medfødt epelepsi, noe som førte til mange raseriutbrudd og anfall. Etter at moren døde i 1969 ble Paul boende i Hullet fram til sin død i 1986 (20.01.86). Det blir fortalt at han løp etter turfolk med øks og satt i vinduet med haglegeværet ladd. Døra var utstyrt med et skilt med teksten «Selvskudd utlagt». Mange av historiene er sikkert fri fantasi, men sykdommen gjorde ham uberegnelig og med et meget skiftende lynne.

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her er den – Svartskog brygge. Ikke mye å skryta av kanskje, men du verden så mye glede denne brygga og området rundt har gitt meg. Om sommeren er det en fantastisk badeplass uten for mange folk. Her er det nemlig mange bittesmå viker og svaberg hvor man kan være litt for seg selv. Man slipper dermed å ligge "oppå" hverandre som på så mange andre steder i Oslo-området. Ser du nøye etter, vil du finne Holmenkollbakken i den bakerste åsen på bildet – lenger unna Oslo er vi ikke nå.

På brygga har jeg også stått mang en gang og fisket…. og fått utrolig mye makrell tidlig på sommeren. Hit tar vi med oss fiskestang, termos og matpakke vi som liker å fiske, og har det riktig så koselig sammen. Mange skrøner og sanne fiskehistorier går fra munn til munn.

Det sto ingen på brygge og fisket i dag, men sjøstjerna i skyggen på bryggekanten og blåskjellet viser at her har det vært aktivitet.

Det er ikke langt mellom skogen og fjæra, og akkurat dette gir stedet stor sjarm.

Man må kanskje over  både steiner og stubber for å nå fram til yndlingsplassen sin. Det må i hvert fall jeg. Akkurat denne lille rota har jeg snublet i mang en gang. Nesten rart den ikke har fått slitasjeskader! Jeg har unektelig fått mange blåmerker og skrubbsår på grunn av den!

Like bortenfor rota vokser min hemmelig blåveisplante. Den er aller tidligst ute med blomstene sine om våren. Ohhh for en glede det er å finne den aller førte!

Under treet her finner små firbente ly og kanskje litt varme når vinteren setter inn for alvor. Da kan man se små spor i snøen til og fra denne trygge hulen.

Dråpene fra regnet som falt natten før hang fortsatt i barnålene og strålte som små diamanter i sollyset.

Det er ingen tvil om at høsten er her. Soppen har for lengst blåst ut "røyken" sin og gitt grunnlag for nye små sopper til neste år.

Jeg elsker sjøen og alt den har å gi. Kanskje var det til ære for meg, hvem vet, men denne dagen viste til og med sjøen seg fram i høstlig prakt.

Sjøen forandrer seg hele tiden. I dag var den mild og god og lagde bare små krusninger på overflaten. Men du verden for krefter vannet har!

Enorme krefter må også ha vært i sving når denne steinformasjonen ble dannet!

Det er ikke nødvendig med praktfulle solnedganger for å få et vakkert fargespill på vannet. Se bare hvordan treet på Roald Amundsens eiendom speiler seg.

I den lave sola speiler også brygga seg i sjøen, og ønsker meg varmt velkommen igjen en annen dag.

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går dro jeg ut på nok en fotosafari, denne gangen til Vervenbukta. Det var for øvrig også der jeg tok bildene i de innleggende jeg allerede har lagt ut. Jeg skulle egentlig bare trene mer på makrofotografering, men når jeg  rusler slik rundt ser jeg så utrolig mye mer som jeg er nødt til å ta bilde av…. som for eksempel den flotte steinmuren over.

Dette treet er jo bare majestetisk…

… og jeg lurer på hvor lenge "naboen" holder seg oppreist.

Her ligger det ett som har måttet gi etter for vær og vind og tidens tann.

En mosegrodd bjerkestamme kryper også inn i hjertet mitt.

Se på disse flotte røttene. Klart jeg må ta bilde av sånt!

En "hemmelig" hule i treet er også spennende. Denne dagen var hulen fylt med vann og vissent løv. Kanskje noen små fugler får lyst til å ta seg en dukkert der likevel?

I dette redet har det nok bodd en stor familie, for det er enormt!

Legg merke til hvordan furua klamrer seg til fjellet for å stå imot vinden.

Men så var det dette med å fotografere nærbilder da. Her er noe av det jeg fikk til på denne turen.

Alt godt må ta en ende – også denne fotosafarien. Lyset begynte å svinne og jeg måtte styre mine ben hjemover igjen.

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende