I dag vil jeg ta dere med til ruinene av Margaretakirken i naturskjønne Maridalen, og samtidig fortelle litt om hva som foregår her – og ikke minst historien rundt den hellige Margareta. 

Ruinene ligger på gården Kirkebys grunn ved nordenden av Maridalsvannet og dermed litt nord for Oslo. Bussrute nr 51 stopper rett ved siden av. Her er det landlig og trivelig, og mange har nettopp disse ruinene som mål for sine utflukter.. enten de skjer til fots eller på sykkel. Her er det godt å slappe av med nistekurven, la tankene flyte og bare nyte utsikten over Maridalsvannet eller la blikket hvile på vide åkre, skog og blomsterenger.

Kirken, som ble bygget en gang midt på 1200-tallet, er viet til St Margareta og tilhørte Mariakirken i Oslo. Dette til tross for at den lå i Aker sogn. Første gang kirken ble omtalt er i jordeboken til biskop Eystein fra år 1400. Der beordret han at prestegården skulle gjenoppbygges.

Man antar at dette kan forklares med at Maridalen ble svært hardt rammet av Svartedauen, og at folketallet i en lang periode kan ha vært for lite til å vedlikeholde både kirke og prestegård. En annen grunn til å vedlikeholde kirken kan også ha vært at den var første stoppested på pilgrimsveien fra Oslo til Nidaros.

Margaretakirken var egentlig ikke særlig stor. Den var av vanlig sognekirketype, bygget i naturstein og med tegl i tidlig spissbuestil omkring sørportalen og i korbuen. Skipet var drøye 16 meter langt og 10,7 meter bredt, og koret var kvadratisk med sine på 6,5 x 6,5 meter. I dag er vestre del av skipet bevart opp til fire meters høyde mens koret og resten av skipet er delvis rekonstruert.

Den siste gudstjenesten i kirken ble holdt tredje pinsedag i 1643. Etter hvert ble ruinen ansett som hellig, og det ble tent lys der på kirkelige høytidsdager.

Tegning av Gerhard Fischer, 1913

Under Forskningsdagene i Maridalen i 2005, hadde Institutt for energiteknikk i Halden – i samarbeid med Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo og Maridalens Venner – gjenskapt Margaretakirken slik den trolig så ut da den ble bygget i ca år 1250. Her viser jeg dere et bilde, men jeg anbefaler dere også å oppleve den virtuelle gjenskapningen ved å se denne filmen.

Til tross for at det bare er ruiner igjen av kirken er den flittig i bruk. Her holdes det friluftsgudstjenester, mange velger å gifte seg nettopp her, det holdes konserter og ruinene danner hver sommer også bakgrunn for "Maridalsspillet".

Maridalsspillet ble etablert i 1974, og har vært spilt av både amatørskuespillere og profesjonelle aktører. Trilogien "Tre Maridalsspill" av Carl Fr Engelstad, ble skrevet nettopp for kirkeruinene og inneholder "Kirkebyggeren", "Svartedauen" og "Kirkesølvet". Det settes imidlertid også opp andre stykker, blant annet "Prinsessa og trollnøkkelen" av Brevik og Brænne.

I år var sjette gangen på rad at spillet ble arrangert i forbindelse med august-fullmånen. Ved å følge linken vil dere finne mye informasjon og se mange bilder både fra årets og tidligere års forestillinger og tablåer.

At en krike ble viet til St Margareta er ikke helt vanlig i Norge, og det er kanskje enda mer spesielt at helgenen har fått gi navn til hele dalen. Men hvem var så denne Margareta av Antiokia (275-290) hvis navn betyr perle?

Mens jeg forteller hennes historie, vil jeg samtidig vise dere flere bilder av ruinene og små glimt av stemningen rundt den.

Se flere bilder av den hellige Margareta her.

Det finnes ingen historiske overleveringer om den hellige Margareta, og noen mener at hun bare er en romanfigur. Det påstås imidlertid også at historien ble skrevet ned av et øyenvitne, Margaretas tjener Theotimus. Om den er sann eller ikke, her er fortellingen om Margareta:

Margareta ble født rundt år 275 i Antiokia i Pisidia som datter av den hedenske presten Aedisius. Etter at hennes mor døde tidlig, oppdro en amme henne i hemmelighet som kristen. Femten år gammel bekjente hun sin tro for faren, og da hun nektet å omvende seg ble hun sendt ut av byen. Heldigvis fikk hun ly hos sin barnepike, og her gikk hun og gjette sauene.

En dag red den romerkse byprefekten Olybrius forbi, og da han så denne vakre jomfruen ville han ha henne som frille eller kone. Med det nektet hun. Hun hadde jo viet sitt liv til sin himmelske brudgom. Da anga han henne til myndighetene som kristen. Margareta nektet å ofre til avgudene. Dermed ble hun torturert og kastet i fengsel.

I fengselet kom en ildsprutende drage og ville sluke henne, men da hun slo korsets tegn over den, forsvant den. Senere kom dragen tilbake og slukte henne virkelig. Hva som så skjedde fortelles det ulike historier om. I den ene heter det at hun holdt et kors i hånden da hun ble slukt. Korset vokste til et tre slik at utysket ble sprengt innenfra og Margareta kom levende ut av magen. 

En annen variant sier at korset irriterte dragen slik i halsen at den ble tvunget til å spytte henne ut igjen.

Da Margareta neste dag igjen ble ført fram for prefekten, så han til sin forbløffelse at hun var like hel og enda vakrere enn før. Igjen nektet hun å tilbe døde avguder. Dermed ble hun brent med fakler og kastet i et fat med kaldt vann. Alle var forundret over at en så sart jomfru kunne holde ut alle disse plagene.

Plutselig skalv jorden, og jomfruen steg uskadd opp fra fatet. Da folk så dette underet var det mange som lot seg kristne, med det resultat at de ble halshogd.

Bøddelen fryktet at flere ville omvende seg, så han tok henne raskt med til retterstedet hvor hun skulle drepes med sverd. Her ba Margareta om en kort frist, knelte og ba for sine forfølgere og for de som ville feire hennes minne og anrope hennes navn i sin nød.. spesielt mødre. Så bød hun modig nakken fram og ble halshogd. En vennlig enke i Antiokia gravla hennes legeme. Over graven ble det senere bygd en kirke.

Etter dette ble Margareta skytshelgen for bønder, hushjelper, ammer og barnepiker; for de fødende og ammende kvinner; for en god fødsel; mot ufruktbarhet og mot å miste melk; mot sår og sykdommer i ansiktet; for en god død; for å unnslippe djevler. Hun regnes også som en av "De 14 nødhjelperne". Dessuten er hun sammen med Katarina av Alexandria og Barbara en av de tre såkalte Virgines Capitales, de hellige tre jomfruer.

Hennes navn opptrer for første gang i vesten på 800-tallet, men det var gjennom korsfarerne at hun virkelig ble berømt. Margaretas relikvier skal i 908 ha blitt overført fra øst til San Pietro della Valle ved Bolsenasjøen, så i 1145 til Montefiascone ved Bolsena i provinsen Viterbo. Det hevdes at deler av relikviene ble overført til Venezia i 1213. I Montefiascone finnes hennes relikvier i katedralen som er viet til henne, Santa Margherita. Den ble bygd i 1519 av Michele Sanmicheli.

I følge Breviaret fra Sarum (det gamle navnet på Salisbury) i England lovet Margareta fire ting like før hun ble henrettet, og disse apokryfe løftene bidro voldsomt til spredningen av hennes kult:

  • At de som vil skrive eller lese hennes "historie", skal få en uvisnelig krone i himmelen.
  • At de som påkaller henne på sitt dødsleie, vil få guddommelig beskyttelse og unnslippe djevlene.
  • At de som vier kirker eller brenner lys til hennes ære, vil oppnå alt nyttig de ber om.
  • At gravide kvinner som påkaller henne vil unnslippe farene ved barnefødsler, og det samme vil deres døtre.

Den hellige Margareta minnes på ulike dager. I Martyrologium Romanum står hun under 20 juli, og i vesten har hun været feiret på denne dagen siden 1100-tallet. Den ortodokse kalenderen og gamle danske kalendere minnes henne den 13 juli. I Tyskland er datoen 13 eller 17 juli. På den norske primstaven er Margaretas minnedag 20 juli, "Mari Vassause". Hennes minnedag ble fjernet fra den romerske generalkalenderen i 1969 og henvist til lokale kalendere.

Dette er hva jeg selv leste om Margaretakirken i Maridalen og om jomfruen som ga både den og hele dalen sitt navn, før jeg selv tok med kameraet opp dit.

Når jeg skal besøke spesielle steder, liker jeg på forhånd å vite litt om det jeg skal se. Ruinene i Maridalen er kanskje ikke så prangende i seg selv, men med tanke på stedets historie og kulturelle betydning blir det liksom "stort" likevel.

Jeg håper mange av dere vil følge mitt eksempel og ta turen hit, og anbefaler spesielt Maridalsspillet samt de andre kulturelle innslagene som arrangeres her.

Helt til slutt vil jeg også anbefale dere å besøke sidene til Maridalens Venner. Her er det mye interessant å lese, både om Maridalen generelt og detaljer om alt du kan finne her.

Kilder:

  • Riksantikvaren
  • Den katolske kirke
  • Maridalens venner
  • Maridalsspillet

Føler at jeg bør legge litt av MadJoy’s kommentar opp hit slik at dere alle får med hennes beskrivelse av stemningen rundt årets Maridalsspill, "Svartedauen":

"Jeg anbefaler også Maridalsspillet som en fin opplevelse. Ankommer man ca en time før forestilling har de laget tidsriktige tablåer og opptrinn på veien inn til ruinen: Her blir du møtt av fortvilete mennesker som spør om veien til hospitalet, knekter som jager de pestbefengte, fromme som ber og synger, gjøglere og glade hekser som mer enn gjerne går i dialog og vil vise sine kunster, og enda mer….

Vel fremme ved tribunen kan man kjøpe kaffe kokt på bål og nydelig hjemmebakst, samt pølser fra den sorte gryta :) .

Jeg la også merke til at mange publikummere hadde med egen nistekurv, som de koste seg med før og under forestillingen. Når alt er over og mørket har senket seg lyser fakler vei tilbake til parkeringen og man kan høre vakker gregoriansk (?) sang fra skogen…"

 

Takk for at du ble med meg på turen, og ditt neste anbefalte reisemål er : BLINDLEIA

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende