Det er klart for tredje innlegg fra min vandring langs Akerselva, og vi begynner med ett av de to store spinneriene ved Vøyenfossen.

På disse første bildene ser dere bygningene hvor Nedre Vøien Spinderi, "Graah", holdt til. Det ble anlagt av danskfødte Knud Graah og Nils Young i 1846. For å få plass til spinneriet lot han blant annet rive to tømmersager. I 1895 kjøpte firmaet den nedre fossen, "Våghalsen", for å bygge egen kraftstasjon. Her sto før et sagbruk, "Vovehalsen Saug", og et bindingsverkshus, Våghalsen barkestampe og maltmølle.

Den gangen hadde elva farge etter tøyfargingen i fabrikkene. Selv rottene var grønne, blå eller lilla.

Norsk Folkemuseum intervjuet kvinnelige fabrikkarbeidere ved Akerselva for 50 år siden, og her er noe hva en av dem fortalte:

"Det var tungt arbeid på Graah. Jeg har stått og gått i 35 år langs en maskin. Jeg begynte å vinde garn som kom fra smitteriet, der de settter garnet ned i en slags melrøre. Når garnet tørker, blir det stivt. Det er fryktelig når garnet var smitta så hardt at det satt fast. Vi var så slitne om kvelden at henda våre blødde når vi gnidde og slo garnet. De tjente bedre i veveriet enn vi gjorde. Vi satt nede ved vindemaskinene og spiste i støvet, og måtte pusse maskinene våre på lørdagene. Da støva det fælt og vi ble svarte som griser."

Graah ble nedlagt i 1955.

Før jeg tar for meg "Hjula Væverier" går jeg en snartur oppover Sagveien.

Her på vestsiden, litt bort fra elva, finner dere en utrolig sjarmerende begyggelse, med gammelt og nytt om hver andre.

Det er imidlertid dette spesielle huset jeg vil gjøre dere oppmerksom på. Svalgangshuset, "Brenna", ligger i Sagveien 8 og ble oppført i 1848 som arbeiderbolig for Graah. Brenna hadde fire små leiligheter i hver av de tre etasjene. Leilighetene besto av ett rom på 12 kvm og et kjøkken på 9 kvm, men uten bad. Husleien ble satt til seks kroner i måneden. I 1875 bodde 63 personer fordelt på 13 huststander i de 12 leilighetene.

I dag er en av leilighetene museumsleilighet for Oslo bymuseum, og er åpent for besøkende hver første søndag i måneden i sommerhalvåret (mellom klokken 1200 og 1600. I svalgangshus har hver leilighet egen inngang.

Jeg kom ikke inn i bakgråden denne dagen og får dermed heller ikke vist dere dette akkurat her. Lenger nede vil dere imidlertid få se et annet hus av samme type.

Her i Sagveien kan du for resten også gå på hundekafé hos "Pet Shop Girls".

Hjula Væveri ble startet i 1848 av Halvor Schou som et lite bomullsveveri med 12 vevstoler i Brænneribakken. I 1855 flyttet han opp og overtok lokalene til Hjula steinsliperi. Egentlig skulle Schou studere ølbrygging i England, men i stedet kom han hjem og startet tekstilproduksjon.

Veveriet vokste raskt til 400 vevstoler og omtrent like mange ansatte. På den tiden var Hjula den største industribedriften i landet.

Bedriften kjøpte opp flere tomter og vannfall, og i 1890 hadde Hjula 800 arbeidsplasser.

Mens jeg viser dere flere bilder av Hjula Væveri, kan jeg fortelle at den fremdeles har fem trappegavler som prangende skulpturer opp fra fabrikkveggene. De står og skjermer de fem skråtakene av glass som slapp dagslyset inn i den mer enn 2500 kvm store veverisalen.

Arbeiderne den gangen skulle nemlig ikke ha vinduer mot omgivelsene. Det kunne ødelegge konsentrasjonen, og derfor kom altså lyset inn gjennom taket.

Salen ble ødelagt i en storbrann i august 1971. Bare fasaden er bevart, og erklært verneverdig. Her ser dere Hjulas "palass-profil" med restauranten "Månefisken" nede ved elvekanten.

Månefisken overtok lokalene etter Statens Teknologiske Institutt i 1989. Før dette var de i bruk som vaskeri for hærens uniformer (og - forteller løse rykter - også illegalt salg av hjemmebrent og sigaretter). Mest interessant for oss er at lokalene før den tid blant annet var farveriet på Hjula Væveri. Da rant elva gjennom lokalene og ble farget alt etter hvilken farge som ble brukt den dagen.

Med dette speilbildet (opp/ned) av Hjula Væveri og et siste øyekast nedover Vøyenfossen, begir vi oss nok en gang over Beierbrua til østsiden av elva.

Beierbrua er for øvrig oppkalt etter skredderen Anders Beyer, som hadde kornmølle og gangbru her omkring 1670.

Brua kalles også "fabrikkjentenes bru", noe forfatteren Oskar Braaten (1881-1939) må ta æren for. Han var fabrikkarbeidernes dikter framfor alle og har blant annet skrevet denne lovtalen til elva og arbeiderne:

"Strevsommere og flittigere elv finnes ikke i Norge! Strevsommere og flittigere folk finnes ikke i verden!"

Braaten vokste opp ved Akerselva som barn av en enslig mor. Han kjente dermed godt til hverdagen deres: "Det er aa gaa fra kammerset til spinderiet og fra spinderiet til kammerset, det! Længer kommer vi ikke i detta livet. Og Nordre Gravlund ligger straks ovenfor, så vi trænger ikke dra saa langt naar vi har sliti fra os her paa jorda, heller!"

Mang en gang sto han på brua ved sekstiden om morgenen og opplevde jentene, fra 15 til 70, på vei til Graah eller Hjula. Hans egen mor var en av dem, og han skildrer det slik: De eldste var tidligst ute og kom bestandig med niste under armen. De yngste kom sist, øre av søvn, grå av tretthet.. foran en arbeidsdag som varer til seks om kvelden. 

Ved Vøyenfallene kneiser en gul, fredet trebygning. Den har opplevd mang en merkedag og sto der før Norge fikk sin grunnlov og før Akerselva ble Norges industrihovedstad. Bygningen er fra 1736 og er dermed det eldste bevarte industribygget i  Oslo, kanskje i hele Norge. Produksjonen begynte med papir, og firmaet het Nedre Papirmølle. Etter at generalmajor Glad overtok som eier i 1846 har huset blitt kalt Glads mølle. Foruten papir, produserte "Gladmølla" både såpe og olje. Senere har det også blitt produsert grammofoner og vært trykkeri her. I dag driver F.J. Stenersen trykkeri og grafisk industri i bygningen.

På veien bort mot Vøyenbrua vil jeg fortelle dere om Nords isproduksjon. Før kjøleskapets tid kjølte man varer ned med is, og i 1859 startet fullmektig Martin Edvard Nord "Christiania Is-Magazin", som leverte isblokker både til matvareforretninger og private i Christiania. Til å begynne med skar han ut isblokker i området mellom Myren og Hjula Væverier. Etterspørselen ble imidlertid etter hvert så stor at Nord demmet opp deler av Iladalen og laget to isdammer. Vannet derfra samlet han til en svær skøytebane nede ved Waldemar Thranes gate. På folkemunne fikk skøytebanen navnet "Nordishavet".

Nord var for øvrig en fargerik person i 1800-tallets Christiania. I tillegg til isproduksjonen var han også bestyrer og medeier i Nedre Papirmølle, eide Regineborg Teglverk og en mineralvannsfabrikk i Maridalsveien. Den solgte bringebærsaft og sitronsaft laget av fru Nord.

I parkområdet ved elva, rett før Vøyenbrua, står det et monoment av kvinnesakspioneren Betzy Kjeldsberg (1866-1950). Hun var Norges første kvinnelige fabrikkinspektør og hadde i perioden 1910-36 ansvaret for barn og kvinners arbeidsvilkår i hele landet. På monumentet kan man også lese at hun i perioden 1922-38 var formann i Norske Kvinners Nasjonalråd.

Fra begynnelsen av 1600-tallet lå byens drikkevannskilde her ved Vøyenbrua. Jeg har tidligere fortalt hvordan vannet ble ført i uthulte trestokker til Akershus festning og byens vannposter. Det jeg ikke fortalte var at borgerne, mot en avgift, kunne få lagt stikkledning til vannposter på egen gårdsplass.

Selv om jeg ikke vet hva som befinner seg i huset, må jeg vise dere dette også. Blåmalt og dekorert med lette sommerskyer, skiller det seg unektelig fra de andre!

Før turen går bør jeg fortelle at det her kan være interessant å ta en avstikker over elva og opp til Maridalsveien. I nr 120 finner dere Vøienvolden som ble oppført i 1710. Den kneiser i dag som en enslig bondegård øverst på Myraløkka, og maken til landlig kulturminne - et ekte norsk gårdstun med låve, stabbur, drengstue, hovedbøl og andre hus fra 1700-tallet – finnes ikke i det gamle byområdet.

Inne på industriområdet i Maridalsveien 87 ligger også våningshuset til Nedre Vøyen. Det er en meget staselig toetasjes pusset tømmerbygning fra 1700-tallet (rehabilitert i 1988). I nr 84 ligger den gamel enetasjes allmueskolen, og i nr 78 – kanskje den største severdigheten – Biermannsgården som har fått navnet etter kjøpmann Johan Frederik Biermann. Han stiftet i 1852 "Den Biermanske Skoles Legat". Skolen skulle være en "borgerskole" for barn fra Sagene, og den skulle gi dem bedre utdannelse enn hva de fikk på allmueskolen. De eldste delene av husene er fra 1700-tallet, og gården er fredet.

Men tilbake til elva! Et lite stykke før vi kommer til Benstsebrua ligger gamle Myrens Verksted. De to driftige brødrene Jens og Andreas Jensen kjøpte i 1854 Myren gård med fossekraften som fulgte med. Her satte de opp verksted med støperi. Seks år tidligere hadde de startet et lite mekanisk verksted ved Øvre Foss og lagde den første "skotske" turbinen. Brødrene var verken spesielt rike eller ingeniører. De var bare "mekanikus" som hadde praktisk ingeniørkunnskaper.

Myrene Verksted, "Fabrikkenes fabrikk", lagde og reparerte maskiner til andre bedrifter og dekket dermed et lenge følt savn. Bedriften ble en internasjonal suksess, og høvlmaskinene vakte internasjonal oppmerksomhet.

Men også her var arbeidsforholdene vanskelige. Det var ikke bare et hardt fysisk arbeid, det var også et kaldt arbeid. En av arbeiderne, som begynte der i 1933, forteller at han sto og arbeidet i plateverkstedet i opptil 15 kuldegrader bare med tak over hodet… og taket var for maskinene! Flere surret aviser rundt kjeledressen for ikke å fryse. Hørselvern var det også smått med før 1950-årene. Men de som arbeidet her fikk skolering, siden bedriften fungerte som teknisk skole. Helt fram til 1960-årene ble lønna utbetalt i konvolutt (lønningsposen), slik som var vanlig på den tida.

I dag holder NRK Østlandssendingen til i deler av Myrens lokaler. Det gjør for øvrig også "Hotell Cæsar".

Midt ute på brua over til vestsiden av elva får man god utsikt til den fem meter høye fossen som renner ut fra "Myradammen" (Bentsedammen).

Jeg foregriper begivenhetenes gang og viser dere like godt Myradammen med en gang, sett fra Bentsebrua. Det er en stor eldre steindam med nyere støp utenpå og flere luker. En gangbru fører over damkronen og det er industribygg reist i årene 1893-95 på hver side. Gangbrua er ikke åpen for publikum.

Vi har nå kommet inn på Myraløkka, som alltid har vært et populært område hvor ungene akte og badet. Dalen er formet som et amfi fordi man tidligere gravde ut enorme mengder leire som ble brent til teglstein. Akerselva har hatt mange teglverk, også ett her.. og fabrikkpipa ligger begravd under den runde haugen nederst i amfiet.

På toppen av Myraløkka ligger arbeiderboliger i engelsk stil. De sto ferdig i 1914 og tilhørte Myrens Verksted.

På Kristian Kvarts tid var dette området en del av bymarka. Han skjenket området til byen Christiania i 1629, og her kunne borgerne drive kyrene sine fritt ut på beite.

Under løkka går elva et stykke gjennom et flatt tidligere myrlandskap, og det er dette som har gitt stedet navn.

Ved fossen på gården Øvre Vøyens grunn, nedenfor Bentsebrua, har det vært drevet mølle og sagbruk fra gammel tid, og en kvern er registrert her så tidlig om i 1363.

Ordet Vøyen kommer av gammelnorsk Vod(v)in (Vadin), som betyr vadested. Av dette forstår vi at et eldgammelt vadested har vært brukt i nærheten.

Før vi fortsetter turen bør jeg vel også fortelle at kommunen nå arbeider for at det igjen skal bli badeplass her på Myraløkka.

Siden1712 har man kokt såpe ved Sandaker, og fra 1833 ble forløperen til Lilleborg Fabriker grunnlagt, senere drevet av den ikke ukjente Peter Møller. Møller hadde for øvrig mange jern i ilden. Han drev Oslos eldste apotek, Svaneapoteket, oppfant en ny metode for tranproduksjon og han alet opp igler her i elva.

Lilleborg produserte såpe ved Akerselva fram til 1997. I dag er det bare administrasjon/lager som holder til her. Ellers er det tidligere fabrikkområdet omdannet til en vakker og bortgjemt boligby.

Dette bildet av "gamle" Lilleborg henger i Hønse-Lovisas hus.

Ved Bentsebrua bygde Ole Bentzen og Gerhard Treshow i 1690-årene Norges første papirfabrikk, Bentse Brug. Det var først og fremst avispapir og brunpapir som ble produsert.

Selv om man hadde oppdaget hvordan man kunne lage papir av tre, var det ennå mange som lagde papir av hamp, lin og bomull som råvaremateriale. Kvinnene sorterte og kokte filler, mennene arbeidet ved maskinene, og barn fra Sagene Børneasyl (daghjem) rev kluter. Mennnene arbeidet også som kjørekarer… og det sies at hestene på turen hjem selv stoppet opp foran hver brennevinssjappe i byen.

Papirproduksjonen ble nedlagt i 1898, og i dag er det ikke noen rester igjen, rent bortsett fra navnet Bentsebrua.

Ved Bjølsenfossen ligger Bjølsen Valsemølle, anlagt i 1884. Her sto landets største hvetemølle ferdig i 1919. Siloen du ser er fra 1939.

Så sent som i 1967 var det Akerselva som leverte kraft til produksjonen. Bjølsenfossen, også kalt Lille Niagara, er den største i Akerselva med et fall på 16 meter. Det var ikke lett å få tatt bilde av fossen der den ligger inneklemt på fabrikkens område. Hadde jeg tatt denne turen i arbeidstiden på en hverdag, kunne jeg ha kommet meg ned til fossen fra parkeringsplassen ved det tidligere administrasjonsbygget. Da skal visstnok brua over fossen være åpen.

Mølla hadde 60 hester som fraktet korn og mel mellom Vippetangen og møllene på Bjølsen og Nedre Foss. Fra 1918 ble hestetrasporten erstattet av korntrikken eller "gråtrikken", som du kan se hvis du titter inn i første etasje i Grünerløkka Studenthus (den tidligere siloen til Bjølsen Valsemølle).

På den andre siden av elva, rett ovenfor siloene, ligger bedriftens første direktørbolig. Det er kanskje ikke mye dere ser av selve huset her, men det virker som om det er under rehabilitering og tar seg derfor ikke akkurat pent ut oppe fra hagen.

Nedenfor huset, i den bratte skråningen mot elva, kan man se rester etter direktørboligens hage. Den er bygd i engelsk stil med preg av tysk bonderomantikk.

Hagen skulle være naturlig og samtidig velpleid. I dag er det dessverre lite som minner om hagepryd, men "borgen" er der fremdeles.

Inne på valsemøllen finnes det for øvrig et møllemuseum. Ved å ta kontakt med Ceralia Bjølsen (som bedriften heter idag) går det an å få en omvisning i dette museet.

De ligger på rekke og rad i Treschowsgate, den første direktørboligen, møllemesterboligen og brukseierboligen … til Bjølsen Valsemølle.

Møllemesterboligen er et svalgangshus i to etasjer, bygget i ca 1850. Etter hvert ble huset brukt som funksjonærbolig.

Dette huset er svært likt det som ble bygget i Sagveien 8 ("Brenna") som arbeiderbolig i 1848. Så dette svalgangshuset kan være bygd som arbeiderbolig på samme tid. Den opprinnelige svalgangen er kledd inn med smårutete vinduer i begge etasjer. Derfor kalles det også "Glasshuset". Svalgangshuset, som fremdeles huser møllearbeidere, står som en siste rest av den gamle trehusbebyggelsen på Bjølsen. La oss håpe at huset får en etterlengtet rehabilitering slik at det ikke forfaller mer enn det allerede ser ut til å ha gjort.

Her ser dere huset som var brukseierens bolig og hans familie fram til 1920. Det ble oppført i pusset tegl i 1865 og erstattet et eldre trehus. Det er senere en del ombygd og ominnredet.

Et pakkhus ble reist i vinkel til hovedhuset. Da produksjonen flyttet over til østsiden av elva, ble huset omgjort til stall og vognhus.

Siden har pakkhuset vært både laboratorium og garasje med bolig for sjåfør.

Pakkhuset er den eneste gjenværende bygning av det gamle produksjonsanlegget på Bjølsensiden av elva.

Vi er nå framme ved Treschows bru. Brua er oppkalt etter admiralitetsråd Gerhard Treschow, som eide Bjølsen gård, og som sto bak flere industriforetak på Bjølsen. Det er for øvrig rett på nedsiden av denne brua dere finner husene jeg har fortalt om over.

På den andre siden av brua kan man se ned på området hvor Idun gjærfabrikk hadde sin produksjon fram til ganske nylig.

Det var i 1883 at det begynte å gjære langs elva. Da startet Kristiania Pressgjærfabrik opp, senere Idun gjærfabrikk.

Men i 2005 var det slutt etter over 100 års virksomhet. Pulverproduksjonen har flyttet til Hvam utenfor Oslo, og resten av produksjonen er lagt til Jäsbolaget i Stockholm.

Mange er sikkert glade for å slippe gjærlukten fra fabrikken, men samtidig er et stolt industrikapittel i Oslo slutt.

(Legg merke til melet på bildet under.)

På vestsiden av elva ligger et område som kalles "Heftyeløkka", oppkalt etter et tidligere sommersted for rikmannen J.J. Heftye. Her har vannverket sitt eget kulturminne. I Riflegata 13 (Riflegata er nå borte) satte de opp en vannvokterbolig da de skulle flytte byens vanninntak til Maridalsoset.

Fallhøyden ble så stor at de måtte bygge et reduksjonsbasseng (trykkfordelingskammer) for å regulere vanntrykket nede i byen. Dette bassenget måtte ha daglig tilsyn. Derfor fikk vannvokteren bolig samtidig, med vannreservoaret som grunnmur. Huset er bygd som villa i nygotisk stil og ble restaurert i 1980-årene. I dag er det Bjølsen Åpen barnehage som holder til her.

Oppe fra vannvokterboligen er det en fin utsikt både mot Idun gjærfabrikk…

… og til Bjølsen Valsemølle. Her ser dere også begynnelsen på det nydelige grøntområdet som strekker seg helt opp til Nydalen.

Her er det en fin lekeplass for barna, og benker hvor du kan ta en pust i bakken eller bare nyte finværet.

I parkene langs elva finner du også ringduer. I motsetning til sin slektning, bydua, er den mer lubben og velstelt og trekker til andre land når høsten kommer.

Dvergflaggermus og nordflaggermus forekommer også hyppig. På forsommeren kan du se dem mens det fremdeles er lyst. I begynnelsen av juni, fra klokken 22.30 og utvoer, jakter de gjerne mellom trærne over elva. Jo mørkere det blir, desto mer våger de seg ut av trærnes skygge for å fly i det åpne parklandskapet.

Her oppe har elva delt seg i to løp, med tre små øyer i midten.

Det strekker seg tre lave bygninger på tvers av elva. Jeg lurte en stund på hva de egentlig var godt for, men fant etter hvert ut at de er "rør" for diverse ledninger.

Rett før Nydalen ligger Badebakken. Den har navn etter badeplassen som het "Håkonsjøen" og som lø nederst der Badebakken går i dag.

En oppdemning hadde skapt en liten innsjø som var badeplass for folk og fe. Fredager kom kjørekarene for å vaske hestene sine. I dag er badeplassen gjenfylt.

Så har vi kommet til veiens ende for denne gangen. I neste og siste delinnlegg skal vi starte på den andre siden av brua og vandre gjennom Nydalen, for så å begi oss helt opp til Akerselvas os ved Maridalsvannet. Håper du blir med på den turen også.

Kilder: "Akerselva" av Sigurd Senje (revidert av Morten Jødal), "Turguide Akerselva" utgitt av Oslo kommune/Friluftsetaten og "Akerselva" av Gunnar Jerman.

Tidligere innlegg i samme serie:

Del I (Vaterland – Beierbrua)      Del II (Hønse-Lovisas hus)     

 

Ditt neste reisemål er: Akerselva i Oslo - Del IV

 

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende