Storøya i Hole kommune er den største øya i Tyrifjorden. Det er en vakker øy med et rikt biologisk mangfold. Her finner man flere ulike skogtyper, blant annet kalkfuruskog, og rundt Storøen gård finnes en rekke sjeldne kulturvekster som trolig i sin tid ble plantet av munker. 

Hele Hole kommune er en del av det geologene kaller Oslofeltet som strekker seg fra Langesundsfjorden i Telemark i sør til Mjøsa i nord. Her finnes tykke lag av fjell som inneholder fossiler. I Buskerud er det ingen andre steder som har flere vernede fossilforekomster enn nettopp Hole. Storøya er et av disse vernede områdene.

På øya finner man foruten fossiler og en spennende natur både Storøen gård som kan by på kunstutstillinger og spennende kulturhistorie også en flott golfbane.

Men også tidligere var Storøya et yndet sted å være for mange. Jørgen Moe var en av dem.

 

 

Mange golfere har nok en utfordring i denne store og velholdte banen som både er kupert og variert.

Det var med angst og beven vi et par ganger krysset banen, men heldigvis slapp vi å få harde baller i hodet.

Når man kommer ut på øya finner man et skilt som peker mot en tursti. Det opplyses at man langs denne turstien vil få mye informasjon både om golf og stedets historie. Dette holder ikke stikk. Vi gikk nemlig denne stien et godt stykke. Riktignok var det satt opp stativer, men noen informasjon fant vi aldri. Stien var for øvrig både kjedelig og slitsom. Hovedsakelig var det bare trestammer man fikk se, og ruten var såpass kupert at den på ingen måte egner seg som søndagstur for familien.

Vi valgte derfor å ta en annen vei da vi endelig kom fram til golfbanen igjen. Den var langt triveligere.

 

At september har kommet er det ingen tvil om. Både lille- og storekonval har for lengst utviklet de vakre bærene sine. 

 

Ingen tur uten en spennende nistekurv. Min turkamerat er kokk, så det var etter hvert med lengsel i blikket jeg skottet bort på kurven med godsakene. Nede ved vannkanten satt vi oss endelig ned og nøt et bedre måltid.

Mette og gode og med fornyet styrke vandret vi videre langs vannet, og fant både dette og hint. At det er store snegler i ferskvann var noe jeg ikke visste.

Til og med en kreps lå pent på en mosegrodd stein. Den vitner om at Tyrifjorden er et yndet sted for krepsing.

Men så var det fossilene, som det var utrolig mange av!!

Jeg kan ikke fri meg fra å undres over hva disse fossilene har vært. Fossilen på bildet over kan se ut som et skjell, men hva som har dannet det flotte mønsteret på bildet under aner jeg ikke. Det skinte i hvert fall som purt gull!

Dette kan nesten se ut som en fisk, men har vel antagelig vært noe ganske annet.

 

 

 

Den flotteste steinen vi fant var imidlertid denne, med dype avtrykk både foran og bak.

 

Strendene var stedvis dekket av flate og glatte steiner. Akkurat her var det morsomt å legge merke til hvordan steinene lå. Nederst ved vannet og øverst ved skogkanten lå de vannrett, mens de i et felt midt på sto nesten loddrett.

Der det er vann er det også båter. Denne burde imidlertid kanskje få seg en annen og bedre fortøyningsplass.

Fordi det ikke lenger var mulig å komme fram langs stranden la vi igjen turen opp i skogen…. og det var bratt!

Som fjellgeiter kom vi oss heldigvis opp skrenten under… om enn ganske skjelvne.

På toppen oppdaget vi noe som kunne se ut som en gammel boplass eller to gravplasser. Informasjonen om hva dette har vært glimret imidlertid med sitt fravær.

Langs stien fant vi en del fin piggsopp som kokken fikk med seg hjem, og også andre sopper presset seg vei opp mosen – til glede for mange insekter.

På hele turen hadde vi fuglekvitter som trivelig bakgrunnsmusikk. Hist og her fant vi til og med håndfaste bevis på at øya har et fruktbart fugleliv.

Før vi la ut på turen hadde vi planlagt å vade over til Purkøya som også er en av "fossil-øyene". Det var imidlertid ganske langt utpå ettermiddagen da vi endelig kom fram til øya, så den får vi heller besøke en annen gang.

Vi måtte begi oss hjemover. Ikke langt fra bilen krysset denne larven vår vei. Jeg skulle så gjerne ha fortalt hva den skal bli som "voksen", men den er beklageligvis ikke avbildet i insektboken min. En morsom larve er den uansett. Det "blide ansiktet" og den røde piggen er nemlig bakparten.

Jeg kommer helt sikkert til å besøke øya flere ganger for å se på fossilene og ikke minst vade over til Purkøya. Men.. jeg kommer ikke til å gå turstien igjen før ansvarlige har gitt den en betydelig oppgradering!

Med et par høstlige bilder takker jeg for at dere ble med oss på denne turen til den vakre og spennende Storøya.

 

 

Ditt neste anbefalte reisemål: Flåmsbanen

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende