Jeg har valgt å ta meg en pause fra VG-Bloggen. Hvor lang den blir vil bare tiden vise. Hvis dere har lyst, finner dere meg imidlertid på Wordpressbloggen min. Der er jeg relativt aktiv, og dere finner den her:
http://fotoboksen.wordpress.com
(Klikk gjerne på bildet for å se det i større format.)
For noen dager siden hadde jeg problemer med å laste opp bilder her inne, men nå ser heldigvis alt ut til å være i orden igjen.
(Klikk på bildet for å se det i større format.)
Sist lørdag kom jeg over en liten flokk med sangsvaner. Uheldigvis måtte jeg ta bildene i motlys. Ved neste korsvei skal jeg forsøke å kave meg gjennom snømassene på den andre siden av elva. Jeg skulle så gjerne ha fått noen bilder av dem i enklere lysforhold.
(Klikk på bildene for å se dem i større format.)
Jeg har vært en tur i dyreparken i Kristiansand. Egentlig var tanken å fotografere løvene på snø, men da jeg omsider kom meg ned til løvene var de allerede tatt inn for kvelden.
Dermed viser jeg dere i stedet det mest utrydningstruede pattedyret vi har i Norge, nemlig fjellreven.. eller polarreven som noen liker å kalle dem.
Jeg vil samtidig gjøre dere oppmerksom på at bilder med letthet kan vises i større format her inne. Klikk på det når du har lagt det inn i innlegget. Da vil du få opp to små bilder. Klikk på det lengst til venstre. Klikk deretter på “lenke til bilde” og velg avanserte innstillinger øverst på siden. Helt nede på denne nye siden kan du krysse av for “åpne lenken i et nytt vindu”.. og vips så blir det slik som dette. Klikk på bildet og se selv.
Ja, jeg gleder meg virkelig en hel masse til jeg på nytt kan sette macroen på apparatet og begynne jakten på insekter. Denne insektverdenen er så utrolig spennende, og det mangfoldet den byr på virker for meg nesten utømmelig. Etter hvert håper jeg også at at jeg kan lære litt mer om disse fascinerende krypene.
Noen av dem er fargerike og vakre og noen er store med lange ben som jeg ikke helt fatter hvordan de kan holde styr på. Andre er så små at jeg nesten ikke får øye på dem. Det er for resten ikke bare størrelsen som gjør at noen er veldig vanskelige å oppdage. Noen er nemlig mestere i å kamuflere seg.
Humler er ikke bestandig like lette å få fokus på. Da jeg tok akkurat dette bildet la jeg merke til en liten lys flekk i nakkegropen. Derfor fulgte jeg denne humlen en stund for om mulig å finne ut hva det var.
Jeg trengte ikke å vente så veldig lenge, og jammen fikk jeg sett hva den lyse flekken var også. Det er tydeligvis ikke bare de større dyrene som blir plaget av snyltere om sommeren!
Spennende er det å se edderkoppene i aksjon….
… og du verden så trivelig det er når sommerfuglene er samarbeidsvillige. Disse heter for resten Ildgullvinge.
Aller mest gleder jeg meg kanskje til å jakte på øyenstikkerne igjen. Det er så utrolig morsomt å prøve å få festet dem til brikken mens de er på vingene. Akkurat det krever ofte en engels tålmodighet. Godt er det derfor at jeg glemmer både tid og sted når jeg er i fotomodus.
Håper disse sommerlige bildene kan bidra til å smelte litt av snøen som har lavet ned de siste dagene.. og jeg ønsker dere alle sammen lykke til med omleggingen til WP som starter opp i morgen.
I hekken utenfor apoteket på Lambertseter er det spurvene som råder. Det er ganske mange av dem, og de er et riktig så trivelig innslag i lokalmiljøet. De virker kanskje grå og anonyme, men ser man nøyere på dem er de egentlig ganske pene. Hannene er nok mest prangende, og av en eller annen grunn ble det flest av dem jeg fotograferte denne dagen. Bare en eneste hunn fikk jeg festet til brikken. Hun har til gjengjeld sikret seg en riktig stor og god matbit.
På denne tiden av året står solen så lavt på himmelen at den ikke når fram til hekken. Dermed lever de en forholdsvis skyggefull tilværelse akkurat nå. Sakte men sikkert kryper den imidlertid høyere på himmelen, så om ikke så alt for lenge vil de nok igjen kunne sitte på kvistene sine og finne litt varme i solstrålene.
Det er for resten denne spurveflokken som trostene i forrige holder seg mye sammen med. Sannsynligvis betyr ikke samholdet med spurvene så mye. Det er nok heller buskene som er mer interessante. De kan nemlig fremdeles by på bær som trosten nå er ganske avhengig av dersom den ikke skal sulte. I dag la jeg ut friske fruktbiter og "meiseboller" med rosiner og annen tørket frukt til dem… og håper det vil smake både for trosten og spurven.
Som oftest er gråtrostene bare sommergjester hos oss. Vanligvis overvintrer de i sørlige og vestlige deler av Europa. I milde vintre kan de imidlertid opptre fåtallig også her, og det er tilfelle i år. Her på Lambertseter har vi noen få av dem.
I og med at de hovedsakelig spiser meitemark, snegler insekter, bær og frukt sliter de nok med å finne tilstrekkelig mat nå om dagen.
Gråtrosten er for resten vår mest fargerike trost.
Enkelte svarttroster har også valgt å tilbringe vinteren her på Lambertseter. Nå er det ikke uvanlig at disse fuglene er i Norge på denne tiden av året, men da befinner de seg som oftest i milde kyststrøk på Vestlandet… ikke her.
Da jeg første gang fikk øye på denne fuglen, sånn litt på avstand, trodde jeg det var en stær. Senere fikk jeg se den på nært hold og oppdaget at det var en svarttrost. Den hoppet rundt på bakken mellom buskene i jakt på bær… og det er noe stæren ikke gjør.
Svarttrosten foretrekker den samme maten som gråtrosten, så jeg er sikker på at også denne vil sette pris på frukten jeg vil gi dem litt senere i dag.
Både svarttrosten og gråtrosten holder seg mye sammen med spurveflokken rett utenfor Lambertseter senter, og disse spurvene blir tatt godt vare på av ganske mange i bydelen. Om de også tenker på trostene vet jeg ikke. Derfor skal i hvert fall jeg i ny og ne sørge for litt frukt til dem.
Hvis interessen er stor nok kan det hende vi klarer å få til enda et bloggtreff på trivelige "Classic" i Røyken – 1 februar kl 1700. Jeg kan skrive under på at maten som serveres er meget god og at det er mer enn nok å ta av… til en virkelig hyggelig pris. Dessuten er adkomsten enkel. Toget stopper jo rett utenfor døren!
Atmosfæren stedet bidrar med og varmen man får i sjelen etter et slikt bloggtreff er verd å ta med seg. Det korter liksom litt inn på tiden til vi igjen kan nyte varmen og fargene som våren vil bringe med seg.
Argus sjekker interessen, så skynd dere over til ham og meld dere på.. foreløpig helt uforpliktende.
Det er ingen tvil om at det er spettmeisen som er i anmarsj når jeg hører det velkjente fløytet. Småfuglene er også godt kjent med det og trekker raskt unna. Spettmeisen forlanger nemlig å ha godsakene for seg selv. Først etter at den har forsynt seg med en av de beste bitene og fløyet avgårde med den, vågere andre seg frampå igjen. Til og fra matfatet fyker den, igjen og igjen.. og på vei inn for landing er det som om den hver gang fløyter: HA DERE VEKK.. HER KOMMER JEG!!
Spettmeisene som er avbildet i fuglebøkene mine er litt ulike de jeg ser her hjemme. Nå har jeg lært at fuglene på kontinentet av en eller annen grunn har mye mer av rødfargen under buken enn det våre har. Dermed er det altså ikke norske fugler som er avbildet i bøkene. Så vet vi det 
.
Denne tyrannen i matfatet velger seg først og fremst ut nøttene som måtte være der.. eller solsikkefrø dersom jeg har snytt dem for nøtter den dagen.
Ellers er den faktisk også veldig glad i frøene den finner i speltbrød. Trestokken jeg bruker som et "åpent" matfat er hul med diverse små hull. Ned i dette hulrommet dytter jeg gjerne en del brød. Spettmeisen sjekker hver gang hva slags brød som står på menyen, og er det dette speltbrødet er den ikke sen om å ta for seg av frøene.
Selv om den virkelig er en tyrann, så er det nå likevel trivelig å få besøk av denne kvikke tassen 
).
Det har blitt mange turer til Hundremeterskogen i det siste. Hver gang jeg går dit bort håper jeg at dompapen skal dukke opp, men enn så lenge har jeg ikke sett den i vinter.. verken her eller der. Kjøttmeisene er imidlertid trofaste, og ingen av dem er nødt til å gå til ro for kvelden med tom mage. Her er kan de nemlig velge og vrake blant mange ulike godsaker.
Prisen de må betale er at jeg skal få lov til å fotografere dem, og det lar de meg så gjerne få gjøre.
De tre øverste bildene er av hunnen. Hun har en relativt smal sort stripe på brystet og ned under buken.
Som dere ser er hannens stripe mye bredere.
Enkelte av kjøttmeisene kjenner jeg igjen… deriblant "Pjusken". Dere forstår sikkert hvorfor jeg har gitt ham det navnet. Hvorfor han er så ustelt i fjærdrakten sin aner jeg ikke. Det er flere måneder siden jeg så ham for første gang, så han burde egentlig hatt god tid på seg til å få orden på den. Kanskje han bare rett og slett skal være slik.. litt annerledes. Noen skal jo være det ).
Selv om dette siste bildet egentlig ikke er særlig godt teknisk sett, liker jeg det uansett. Det er noe med lyset og fargene som tiltaler meg. Dessuten viser det godt hvor bred hannens stripe under buken kan være.
